shibasu

Livet mitt akkurat for øyeblikket kan oppsummeres med ett ord:
Meh.

Ikke har jeg noe særlig ønske om å leve, ei heller dø. Jeg liksom bare er her. Til glede for noen, til frustrasjon for andre.
Det har liksom bare blitt sånn..
Konsekvensen av dette har blitt til at jeg holder meg mer hjemme, og er mindre tilgjengelig på mobilen. Hvorfor bruke tid på venner når man ikke engang greier å dra seg selv opp av gjørma? Det er mye morsommere å være med venner når man faktisk er i godt humør selv.
Mitt humør om dagen er ganske så ikke-eksisterende. Jeg føler hverken glede eller skuffelse. Det kan være at min egen tankegang har blokkert meg for følelser etter min siste skuffelse. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg vandrer rundt uten mål og mening akkurat for øyeblikket.

Så da er det vel på'n igjen med å finne seg sjøl og alt det der. Det er en tidkrevende prosess, men det er også en prosess man må igjennom når livet er akkurat som det er nå. Jeg vil jo ikke akkurat bli innlagt for depresjon og tvangstanker heller..

På tide med et mer useriøst innlegg denne gangen, ettersom jeg har den leie tendensen til å spore av uansett.

Så. Kan ihvertfall skrive litt om hva som har skjedd i løpet av helgen. Og da ekskluderer jeg fredag morgen, av respekt for meg selv.

Fredag
Jeg avtalte ihvertfall å møte Tommi i Lillestrøm, og når jeg dro ned for å møte han så møtte jeg plutselig på Monica som hadde dårlig tid. Hun hadde visst stått og vinka til meg når jeg passerte 7/11 men jeg ensa henne ikke i det hele tatt, så da fulgte hun like så godt etter og fikk stoppa meg etter en stund. Vi rakk å snakke litt før hun da måtte stikke, ettersom hun skulle på kino omtrent like etter. Var uansett hyggelig å møte på henne.
Når jeg tilslutt møtte på Tommi så dro vi visst rett opp på Torvhjørnet café ettersom han var skrekkelig sulten. Jeg endte opp med en is, ettersom jeg hadde spist fra før. Mens vi satt der så dukka også Katrine opp, og vi gikk bortover til Kremmerhuset for hun skulle kjøpe noe. Ikke at jeg helt husker hva det het nå men...
Uansett. Når klokka begynte å nærme seg 17:00 ble Tommi veldig ivrig på å spille bingo, ettersom det var to ganger spill med jackpot, og var man heldig så kunne man vinne 18.000 kr. Katrine derimot ville heller hjem for å skifte og sånt, ettersom hun skulle på fest senere.

Så da ble det visst til at det bare var jeg og Tommi som spilte bingo. Jeg har alltid hatt uflaks når det kommer til sånne typer spill, så også på fredagen, så jeg endte opp med å ikke vinne noe. Var derimot svært nære en gang, hvor jeg holdt på å få bingo på fullt brett, men den ble ropt et annet sted når jeg bare hadde ett tall igjen. Typisk min flaks. Mens vi spilte kom også Ronny innom for å si hei, og mesteparten av tiden vi snakka så var det mest forklaringer på hvordan man spiller bingo. Nuvel. På det aller siste spillet Tommi satsa på så fikk han faktisk bingo på to rekker og han vant dermed 500 kr., og det aller første han gjorde var å annonsere at vi skulle spille bowling!
Vi endte dermed opp i Skedsmohallen, med unntak av Ronny som måtte hjemover, og prøvde å få tak i ledige baner, men det var ganske fullt der. Og det kom visst også til å være ganske fullt der så vi bestemte oss for å prøve lykken på Jessheim. Faktisk. Men før vi dro til bowlinghallen så måtte vi en ørliten tur innom Jessheim storsenter pga ei venninne som ville ha meg med på å drikke senere. Jeg ble ihvertfall glad for at jeg skulle drikke og hadde da håpet at jeg kunne drikke meg så sørpe full at jeg hadde glemt det som skjedde på morgenen. Så smilende og glad forlot vi storsenteret og dro til bowlinghallen på Jessheim (som jeg mener å tro heter Cosmic Bowling..) og spilte to serier der. Jeg var litt misfornøyd med første serien, ettersom jeg fikk 123, men andre serien derimot var jeg strålende fornøyd med. Da satt spillet ordentlig, med unntak av i et par ruter, og jeg fikk respektable 150 poeng tilslutt.

Så satte jeg kurs mot festen til Holum. Måtte bare plukke opp venninna og sette av Tommi hjemme først. Jeg hadde faktisk gleda meg en stund til å drikke, så jeg var ganske oppspilt når vi endelig kom bort. Bare for å finne ut festen var på vei ut, og det var noen som trengte sjåfør... Snill som jeg var så stilte jeg nå opp som sjåfør uansett, og fikk ihvertfall sørget for at noen av festdeltakerne kom seg helskinnet dit alle skulle. Utrolig nok på bowlinghallen på Strømmen!
Hvorfor noen som egentlig bare vil feste endte opp med den briljante idéen om å bowle der, det forstår jeg ikke. Men Katrine ville ha meg med på å bowle en serie sammen med henne, Lasse og Jørgen så da ble jeg med. Vi var forøvrig de eneste som ikke hadde fått ordna bane av de andre, så da bestemte vi oss for å holde oss litt unna dem. Det ble med en serie, og det er like greit. Når man spiller som jeg gjør, og er så avhengig av å sikte, så er det faktisk veldig vanskelig å få til noe ordentlig spill når banene plutselig blir røyklagt og det bestandig går diskolys over alle banene. Med andre ord, cosmic bowling med noe de kalte for dancemusikk. Greit nok, noe av det gikk det nok an å danse til, men det var jaggu elendig utvalg i musikken.
Serien min var ikke noe å skryte av, ettersom jeg bare fikk 113.. Men det viste seg til slutt at jeg uansett hadde fått høyest score av samtlige, noe jeg ikke kunne forstå.
Når vi var ferdige der så endte vi opp på Liquid. Og hørte på folk som overhodet ikke kan synge karaoke...
Liquid gidder jeg faktisk ikke å skrive noe om, ettersom det var veldig dødt der akkurat denne helga.

Lørdag
Denne dagen skjedde det en god del mindre enn fredagen. Det eneste som egentlig er verdt å skrive om er at jeg for én gangs skyld fikk møte på Marlene, som var her i vinterferien og som hadde et ønske om å møte meg egentlig lenge før. Men vi hadde alltid et eller annet å gjøre som gjorde at det skar seg, så da ble lørdag den eneste ledige dagen.
Vi hadde avtalt for lenge siden at vi skulle bowle når vi møttes, så vi dro til Skedsmohallen og spilte tre serier der. Mens vi snakka litt om alt mulig da, så klart.
Det var forresten den dagen jeg virkelig fikk merke at jeg ikke hadde spilt bowling på lenge, for makan til ustabile serier skal man lete lenge etter! Sist jeg spilte så lå jeg da ihvertfall stabilt rundt 125 og kunne kline til med noen knallserier av og til. Nå finnes jeg ikke stabil lenger.

Første serien var på 119, andre serien (hat!!) var på patetiske 81... Uansett hva jeg gjorde på den serien så gikk det til helvete. Jeg traff aldri der jeg sikta, og hadde vel egentlig en holdning som klart viste hvor misfornøyd jeg var.
Jeg fikk ihvertfall revansjert meg kraftig i tredje serien, ihvertfall i starten. Andre kast i første ruta derimot var jeg litt misfornøyd med. Ikke det, jeg hadde fått 9/spare hvis jeg hadde greid å unngå å tråkke på streken. Men nei.. Jeg skled på streken og fikk dermed ikke godkjent sparen, jeg ble isteden belønnet med en stor F på det kastet. De neste kastene derimot var supre. Strike, strike, 8/spare og strike. Siste halvdel av den serien derimot var jeg tilbake til mitt sedvanlige spill. Så jeg endte opp på 136, som jeg tross alt er fornøyd med ettersom jeg er så forferdelig ustabil akkurat for øyeblikket. Jeg spurte Geir hvor mye jeg hadde fått hvis jeg ikke hadde fått den F'en i første ruta, og han sa jeg hadde endt opp med en score på 159. Så. Er ikke så rart jeg er fornøyd med den serien.
Jeg kjørte Marlene hjem igjen etter det, og hun sa at hun hadde kost seg så da er jeg fornøyd. Jeg liker at folk koser seg i mitt selskap. Hehe.
Resten av dagen gikk med på fotball og OL.

Søndag
Det skjedde faktisk mindre igjen på søndag, men det er nok hovedsakelig min egen feil. Derimot så var humøret på topp hele dagen. Jeg var kun ute en gang den dagen, for å plukke opp Sunniva. Var faktisk utrolig koselig å snakke med henne igjen og hun trivdes visst godt i mitt selskap. Hun var ikke engang redd for kjøringa mi! Greit nok, jeg er ikke av de som er verst bak rattet, det har jeg heller aldri vært. Men hun var bestandig litt redd når hun satt på med meg før. Så å se at hun faktisk var helt avslappa gjorde at humøret mitt, om mulig, steg enda høyere opp. Vi snakka litt om løst og fast, og det ble en del latter fram til jeg slapp henne av på Lillestrøm.
Resten av den dagen gikk visst med på Premier League og Carling Cup-finalen. Gadd ikke engang å se på OL i går, selv om det var siste dagen.


Så. Det var den helga. Jeg har en liten følelse på at neste fredagskveld kommer til å ende opp noe lignende som denne. At jeg drar på fest og havner på Liquid. Det pleier å være gjengangeren.

Og nå får jeg snart besøk så da er det på tide å avslutte...

Må bare få nevne en ting til slutt. Mesteparten av grunnen til at jeg faktisk endte opp med å være i såpass godt humør i løpet av helga, skyldes nok ei jente. Nærmere bestemt, ei som heter Therese (don't shoot me!). Hun har virkelig vært ei skikkelig solstråle og humøret hennes har smitta ganske lett over på meg. Jeg bare håper hun kommer tilbake hit igjen ganske snart. Men hvis ikke det skjer, så drar jeg med glede ned til henne. Selv om bilturen tar borti fem timer. Og jeg håper at neste gang vi møtes så blir det filmmaraton! Da har jeg ihvertfall tid til å snakke ordentlig med deg, fremfor sånn det ble forrige gang vi møttes, som da var på fest. Da har jeg den leie tendensen å sitte og snakke med de som snakker med meg, fremfor å kanskje dra meg vekk fra dem og snakke med andre, som deg.

Uansett. Tusen takk Therese (om du leser bloggen da)!

Maria sendte meg et ganske interessant spørsmål i forbindelse med det jeg skrev på bloggen i går. At en av grunnene til at jeg har så uflaks med det motsatte kjønn er: "Kanskje det er fordi du er care?".
Jeg har faktisk fundert en god del på det spørsmålet, innimellom all bowlingen og kjøringa jeg har hatt i det siste, og det kan jo være en grunn..
Til tross for at jeg ser meg selv som en som faktisk bryr seg mer om alle andre enn meg selv. Men jeg bryr meg lite om sladder. Spesielt hvis det bare går på rykter. Er det noe konkret så kan jeg spørre for å holde meg oppdatert, spesielt hvis det gjelder noen av mine venner, men utenom det så bryr jeg meg faktisk fint lite om andre. Til jeg blir kjent med dem, vel og merke.

Så, for å ta et eksempel. Hvis det går et rykte om at du går rundt og slår ned folk, og jeg hører det ryktet, så betyr ikke det at jeg er redd for å møte deg. Det er jo tross alt et rykte. Jeg har jo hørt folk gå rundt og slenge drapstrusler om andre, men jeg tror ikke noe på det uansett. Så sånn sett er jeg vel care.

Derimot når det kommer til å prøve å holde et vennskap så bryr jeg meg faktisk en god del. Jeg vil rett og slett ikke miste kontakten med noen av mine venner, ei heller de jeg kjenner. Jeg liker faktisk å kunne ta del av det fantastiske miljøet blant alle mine venner, og er utrolig glad for at det er så mange av de som holder i lag!
Men jeg gidder ikke å prøve å holde et vennskap lenger når jeg får slengt i trynet at de "ikke liker meg" eller at de "vil kutte kontakten". Det får være helt og holdent deres eget valg.
Den holdningen har jeg også i et forhold/potensielt forhold.
Så har noen først sagt det, så får det være opp til dem å ta kontakt igjen. Jeg gidder rett og slett ikke.

Og jeg vet jeg har en tendens til å trekke meg ut når det blir drama. Det er ikke fordi jeg er care, det er mer for at jeg da kan stå i bakgrunnen og observere. Når da det verste bråket legger seg så liker jeg å snakke med begge parter, for å se om det er mulig å komme til en løsning. Jeg vil nå ikke tro det er care.
Er jeg en av hovedpersonene i et drama så stiller vel ting seg litt annerledes. Da kan jeg ihvertfall virke care, men det betyr ikke at jeg er det. Når noen står og kjefter på meg så betyr ikke det automatisk at jeg står og kjefter tilbake. Det løser ingen verdens ting. Istedenfor så foretrekker jeg den rolige og sindige versjonen, hvor jeg prøver å forklare i en rolig tone hvorfor ting kanskje har blitt som det har blitt. Men jeg får sjeldent den responsen jeg vil ha, istedenfor så hisser de andre seg opp, og da bestemt mener at jeg ikke bryr meg.
Noe som selvfølgelig ikke er sant.. Hadde jeg ikke brydd meg hadde jeg snudd i døra og gått. Og det er care.

Så, summa summarum: Ja, jeg innrømmer at jeg er care på noen ting. Det er da ting jeg ikke bryr meg om i det hele tatt, som rykter, baksnakking og sånne ting. Men, når det kommer til vennskap og forhold, ting som faktisk betyr noe, da kan jeg strekke meg langt for å kunne fortsatt ha kontakt.

Ja, nå har det vært lenge siden jeg har skrevet noe særlig her inne så da er det jaggu på tide å gjøre noe med det.

Og jeg får starte med det jeg brenner mest for akkurat nå.
Meg og kjærlighetslivet er noe som virkelig ikke går sammen. Uansett hva jeg gjør, og uansett hvem jeg får napp på, til syvende og sist så får jeg akkurat samme respons tilbake etter en stund. "Jeg er glad i deg, men kun som en venn".
Den klisjéen begynner å bli veldig oppbrukt syns jeg. Den, i likhet med en annen setning jeg hører titt og ofte. "Det er ikke deg, er meg".
Visst faen må det være meg og! Med mindre alle jenter tenker prikk likt, så må det være et eller annet jeg gjør som trigger akkurat de to setningene.
Jeg bare sliter med å finne ut eksakt hva det er.. Får som regel vage svar, eller ingen i det hele tatt.

Den siste jenta som sa det ga meg faktisk en grunn. En grunn jeg ikke er enig i, men like fullt, en grunn. Jeg presset henne. I all den grad det er mulig å presse noen bare ved å si at man faktisk er glad i en person..
I all den grad det var henne som faktisk var mest direkte. Så jeg kan faktisk gladelig si at det mer hun som presset meg. Men gjør jeg det?
Syns faktisk det er koselig å vite at en person lengter etter meg.  Og jeg vil nok tro at det å lengte etter en person er atskillig mer direkte å si enn det å være glad i noen. Jeg er faktisk mer direkte mot venna mine enn det jeg var med henne, og de holder faktisk ut med meg.
Så hvorfor er jeg da dømt til å mislykkes med noe som faktisk kan bli seriøst? Hva galt er det jeg gjør?

Noen vil nok si at jeg kanskje er desperat, men det er jo heller ikke tilfelle. Jeg har fint greid meg uten forhold før, og kan fint greie det igjen. Noen vil kanskje si at jeg prøver for hardt. Vel... Hvis man øyner en mulighet, så satser man.
Og tro meg, det fins mange gutter som prøver atskillig hardere enn meg, og i den grad også ender opp med å bli mer såret enn meg.

Så kanskje grunnen til at jeg er dømt til å mislykkes er fordi jeg ikke har det hjertet som kreves.. At jeg rett og slett ikke greier å bli nok glad i jenta. De må jo tross alt slite for å komme igjennom.. Og kanskje de som til slutt endelig kommer igjennom blir så sliten at de rett og slett ikke orker mer, og derfor kommer med de to velkjente klisjéene. For å spare seg for mer ork, og heller prøve på en hvis hjerte er enklere å nå.
Jeg vet ikke.. Jeg bare vet at det er et eller annet jeg gjør galt.
Kanskje jeg er forhekset?

Drømmer og håp er blant det viktigste en person kan ha, samt troen på at ting kan gå igjennom selv om det ikke helt går veien.
Akkurat nå så sliter jeg litt med det siste. Har, med andre ord, begynt å bli skeptisk på om jeg noensinne kommer til å greie å oppfylle de ønskene og kravene jeg har stilt meg.
Og da hjelper det lite at flere folk sier at jeg kommer til å gjøre det stort i fremtiden, når jeg sliter med å se hva jeg kan gjøre annerledes nå.

Ja.. Skal jeg følge spådommen min så kommer jeg til å bli veldig suksessrik, noe som økonomien min kommer til å tjene grovt på, samt ende opp med en tre-fire unger. En gang i fremtiden. Akkurat nå så er vel livet mitt i en stor bølgedal, hvor jeg er på full fart ned den siste bølgen jeg red på. Problemet denne gangen er at jeg ikke helt ser hvilken vei jeg skal gå for å komme meg opp igjen. Men jeg ser hvilken vei jeg må unngå for å falle enda dypere ned, og den veien skal jeg for alt i verden unngå!

Det virker som at jeg har nådd det krysset i mitt liv hvor jeg faktisk må få hjelp og råd til hvordan jeg skal komme meg videre. For, som sagt, jeg kan ikke se hvilken vei jeg skal gå enda.

Nuvel. Drømmer og håp har jeg i beste velgående. En av mine største drømmer hadde faktisk vært å kunne ta over et fotballag og begynne min trenerkarriere. Men for det må man ha en trenerlisens, og det koster penger. Med mindre jeg da kan gå via en av toppklubbene og starte med et guttelag eller noe der. Men, da møter jeg jo det samme problemet senere hvis jeg gjør en så god jobb at en annen klubb legger merke til meg og vil ansette meg som deres trener. Så uansett møter jeg på samme problem.
En annen drøm hadde vært å kunne begynne å spille fotball aktivt igjen. Men ambisjonsnivået mitt er nok høyere enn nivået jeg kan prestere på så da er det nok en litt dårlig idé.
Så da bør jeg nok heller slå meg til ro med en trenerkarriere, hvor kun mine egne valg kan styre hvor langt jeg kan nå. Sjansen for at jeg noensinne kommer meg ut av Norge som trener er jo nokså liten, men det skader ikke å prøve. En gang. Når jeg har penger.

Men ja, jeg trenger ihvertfall litt hjelp for å komme meg videre fra her hvor jeg står akkurat nå. Et hardt spark bak hadde vel vært det beste.

Har funnet ut nå i det siste at det å lage avtaler med folk, det er idiotisk det. Skal man få ting gjort så må man ta det på sparket.
Ta bare slik som Oslo-turen som faktisk var planlagt nå på onsdag. Det var avtalt for en stund siden at vi da skulle til Oslo nå på onsdag, og den avtalen holdt seg helt frem til tirsdag kveld. Da ble plutselig den avtalen kansellert og en ny avtale var på plass, å nemlig dra til Sverige i helga og gjøre det vi egentlig skulle i Oslo der isteden, hos noen venner.

Nå skriver vi jo helg, og i dag skal vi til Sverige. Denne avtalen blir det faktisk noe av, utrolig nok. Sikkert fordi både jeg og Tommi ble frista med biff og pommes frites når vi kom. Forhåpentligvis så får jeg også kommet meg innom Charlottenberg en liten tur så jeg får kjøpt meg et snustårn og. Akkurat i dag er det ikke så farlig om jeg ikke får kjøpt brus eller godteri, eller flesk og kylling. Det aller viktigste for meg er å forsikre meg om at jeg har nok snus for en stakket stund. Heh.

Ellers.. Var jo invitert på fest både i går og i forigårs. I forigårs fikk jeg aldri vite hverken når eller hvor festen var så jeg endte opp med å sovne isteden, og i går skjedde forsåvidt det samme. Lene nevnte noe om at festen var et annet sted, men jeg fikk det aldri bekrefta før veldig, veldig sent. Og da var det liksom ikke noe vits å dra syntes jeg.
Og da ettersom jeg ikke var på festen, så var det tydeligvis heller ingen som trengte meg som sjåfør, merkelig nok.
Kan sikkert ha noe med at jeg er drittlei av å kjøre ukjente folk gratis og da tydelig har sagt fra om det til de vennene det gjelder mest, men det er jeg litt usikker på.

Så.. I dag var det egentlig planlagt at jeg, Tommi og Katrine skulle til Sverige. Og, som historien har gjentatt seg flere ganger, meldte Katrine pass bare noen timer før vi skal dra. Det er selvsagt skuffende, all den tid jeg faktisk hadde håpet hun ville bli med ihvertfall denne gangen. Det hadde faktisk vært ganske lærerikt for henne, ettersom hun også har noen av de samme evnene som både meg og Tommi, og de vi skal til faktisk kunne hjelpe henne med de små problemene hun har. Men det får bare være.

Nå kom ihvertfall Tommi, så da er jeg plent nødt til å avslutte dette blogginnlegget. Så, i dag skal vi til Sverige!

Tror jeg kommer til å gå en veldig spennende uke i møte nå.
Men aller først så skal jeg ihvertfall hente Ronny på Bjørkelangen i morgen, og blir vel til at jeg og han kommer til å finne på noe som varer resten av kvelden tenker jeg. Og forhåpentligvis så får jeg bli med Helén i morgen når hun skal på vors.
Er litt usikker på om jeg kan drikke, men tar utgangspunkt i at jeg må stille opp som sjåfør. Men det gjør ikke meg noe. Hehe.

Resten av helga blir jeg vel sikkert med Ronny, ettersom han er en av få som faktisk med glede blir med meg dag ut og dag inn. Er faktisk utrolig gøy å være med han da ^^

Til uka så skal jeg, Tommi og Katrine (forhåpentligvis, hvis hun får vært med) til en romersk-katolsk kirke i Oslo og se om de er villige til å hjelpe meg med noe. Nevner ikke hva her.
Og i samme tur så skal Tommi få med seg noe vievann, så han er ganske fornøyd med at jeg skal oppsøke den kirka. Håper bare de kan hjelpe meg jeg. For får de det så kan jeg starte opp på del to i Reiki, noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge men jeg har ikke følt meg klar til det før nå.

Så denne uka ser jeg virkelig fram til! Jeg gleder meg faktisk!

Å ja, forhåpentligvis så kommer Katrine innom meg en liten tur så hun kan få med seg filmene jeg har lånt av noen venner hun ser mye oftere enn meg. Var egentlig meninga at jeg skulle gi de til Lasse, men han får jeg jo ikke tak i. Så.. Kommer hun innom så blir jeg glad, har ikke sett henne på lenge. Har faktisk savna henne og, som jeg savner flere av de jeg hang med før.
Og blir hun med på turen vår til Oslo så kommer vi ihvertfall til å ha det utrolig gøy, og turen kommer til å være veldig lærerikt både for meg og henne. Tommi vet jo hva jeg skal igjennom, og det er faktisk grunnen til at jeg vil ha han med. Vel, dét, det faktum at jeg føler meg trygg på han, og også det faktum at han er min sensei.
Så! Jeg gleder meg!

Last.fm (linken er i navnet) er en genial side som scrobbler all musikken du hører på. Hvis du er som meg og liker å vite hva slags type musikk du faktisk hører mest på, så er denne siden ypperlig!
Det er også veldig lett å komme igang. Du registrerer deg, laster ned Last.fm Scrobbler og da er det bare å begynne å spille musikk.
Den registerer musikk som blir spilt på både Windows Media Player, Winamp, iTunes og tilogmed Spotify. Den kan til og med registrere musikken du spiller på både iPod og iPhone, men jeg har ikke testa det ettersom jeg hverken har iPod eller iPhone.
Det kan hende at du må aktivere Last.fm plug'inen, men den skal kunne aktivere seg selv.

For å få musikken på Spotify til å bli registrert så må du gå inn på innstillingene i Spotify, og der skal det være en egen seksjon for Last.fm. Der er det bare å skrive inn brukernavnet og passordet ditt til Last.fm, lagre og så restarte Spotify.
Det er ihvertfall sånn jeg har fått det til å fungere.

Men Last.fm er jo også mer enn bare et sted som registrerer musikk. Det er et sted du kan møte likesinnede, og det er veldig lett å komme i kontakt med andre folk der. Det finnes også tusenvis av grupper du kan bli med i, med mange interessante diskusjoner.
Og det aller beste er jo det at du ikke trenger å måtte høre på det alle andre hører på for å være venn med dem. Det er bare å høre på den musikken du selv vil, alle som er medlemmer deler samme interesse som deg uansett. Nemlig musikk!

Jeg anbefaler alle som ikke er medlemmer der til å faktisk teste det ut.
Jeg har selv vært medlem der nå i ganske snart to år, og jeg er storfornøyd. Det er faktisk utrolig morsomt å selv se hvor mye musikk jeg faktisk har hørt på i løpet av den tiden jeg har vært der.

Her er ihvertfall link til min egen profilside: http://www.last.fm/user/Shibasu

Dagen i dag har egentlig vært en eneste stor drittdag til nå. Jeg har måttet skuffe noen, noe jeg hater å gjøre. Men situasjonen tilsier at jeg ikke får gjort noe på noen som helst annen måte, sånn som det er for øyeblikket så da får jeg vel fint bare leve med det..

Jeg hadde virkelig vært glad om jeg hadde fått et positivt svar fra faren min angående innflytting av Kenneth, men sånn ble det altså ikke. Jeg skjønner godt argumentet hans med at det er for liten plass her, men allikevel!
Det går fint an å flytte inn til noen med ikke noe annet enn en liten seng, det har jeg sett med mine egne øyne. Og det i en leilighet som er mye mindre enn denne. Men jeg vil jo også at broren min skal kunne ha et sted han kan være for seg selv, de gangene det trengs.
Så da måtte jeg pent si nei til Kenneth, selv om jeg hadde sagt ja på pletten hvis det hadde vært opp til meg. Jeg ser han jo tross alt ikke noe særlig mer enn en gang i året, hvis jeg er heldig.
Det hadde vært utrolig gøy å faktisk leve med han, og se hvordan han er nå. Han har jo forandra seg en god del siden jeg bodde med moren min, men nå blir jo det uansett 14 år siden og han var en veldig liten og vilter guttunge.
Sist gang jeg møtte han var vinterferien for to år siden hvor de da bodde i Valdres. Det var et stykke å kjøre, men det var verdt det.
Nå bor de i Sverige..
Men jeg får prøve å ta meg en tur snart, vil jo se hvordan det går med brødrene mine, Kenneth og Kevin.

Dog, aller først så bør jeg få bilen EU-godkjent. Tror det skal gå med glans, må bare skifte speilet på høyre side. Det er nok det aller viktigste..

Uansett, når jeg flytter ut så er broren min hjertelig velkommen til å flytte inn til meg. Jeg kommer nok til å flytte ut sammen med noen, men jeg kommer til å prøve det hardeste jeg kan med å få gjennomslag for det. Og når jeg får meg fast jobb så kommer jeg jo til å ha en god del penger å rutte med etter at husleia og regningene er betalt regner jeg med så da kommer det ikke til å være noe pengeproblemer som står i veien for at han ikke kan flytte inn ihvertfall.

Etter nok en søvnløs natt så har jeg egentlig bare sittet og spilt Tekken 6. Runda faktisk spillet i løpet av natta, noe jeg egentlig syns var litt småkjedelig, men det får gå. Slutten er ihvertfall utrolig vanskelig. Og nå har jeg fått opp et ekstrabrett på campaign moden jeg ikke klarer, uansett hva jeg gjør.
Men det kan ha noe med at jeg prøver for hardt..


Dette spillet må være blant de klart beste spillene jeg noensinne har spilt på PS3, og det sier ikke rent lite med tanke på hvor mange spill jeg faktisk har prøvd. Jeg var vel mye mer en gamer før enn jeg er nå, men det betyr jo ikke at jeg ikke spiller for det.
Akkurat nå så gjør jeg egentlig ikke stort på spillet da. Spiller bare offline mot computer'n og ser hvor langt jeg kommer før jeg blir slått på en eller annen filleting.
Slåssinga har jo alltid vært Tekken's sterke side og Tekken 6 er intet unntak. Serien har jo kommet langt siden sin spede barndom og siste versjonen blomstrer virkelig. Slåssinga er dynamisk og føles heller ikke urealistisk i motsetning til de første spillene i serien. Karakterene er jo rett og slett nydelige å se på. Omgivelsene er perfekte.
Rett og slett, alt er perfekt i dette spillet. Eller, nesten da. Det hadde jo vært gøy å kunne lage egne karakterer, som man kan i Soul Calibur IV, men jeg skjønner Namco godt når de heller vil at vi skal slåss med det som er tilgjengelig. Som er intet mindre enn 40 karakterer.


Så.. Får si takk til Ronny da, som kom hit i går og begynte å spille. At jeg har nesten snudd ryggen til alle spillene jeg har er litt tragisk, ihvertfall med tanke på at jeg ofte sliter med å finne på ting når jeg sitter her hjemme alene. Skal til Ronny etterpå da.

Og forhåpentligvis så får jeg endelig svar fra faren min om lillebroren min, Kenneth, kan flytte inn til oss.. Det hadde vært utrolig morsomt, i og med at jeg så og si aldri ser han. Men det er ikke opp til meg å bestemme, enda. Når jeg flytter ut så..